Jepp … det skjedde faktisk - og det på min egen bryllupsdag!

Han skulle bare løfte litt på meg, liksom svinge meg lett rundt, det høres jo så romantisk ut! Og kanskje det ser bra ut på bildene, tenkte jeg da fotografen foreslo at vi skulle slippe oss litt løs.

Min kliss nye ektemann med sine sterke hender og lekne kyss svingte meg rundt så kjolen flagret.

Fotografen ga oss instrukser om hvordan vi skulle stå og bevege oss, og vi gjorde velvillig som hun sa. Solen skinte, vi hadde vært gift i 17 minutter og koste oss. Familien var samlet til en lunsj før ferden skulle gå videre til Geiranger og Union Hotell.

Men før det, skulle altså bryllupskjolen min revne …

*Som vi koste oss i solskinnet på bryllupsdagen vår! Ingen vet her at om tre .. to … en … revner kjolen! Foto: VISUELLA*

Den var stram, kanskje litt for stram, ganske rimelig også, da jeg ikke gadd bruke titusenvis kroner på en kjole. Jeg er lite forfengelig egentlig, bryr meg ikke så mye om sånt. Hver sin tanke om hva som er verdt å legge penger i. Jeg hadde i stedet for en dyr kjole, utrolig nok kjøpt to kjoler - noe som skulle vises seg å komme veldig til nytte …

For plutselig sa det “RIIIITSJ!” – Åj, hva faen var det?!

Jeg kjente det før jeg så det, og rakk å tenke “føkk” før han satte meg barføtt ned igjen i det duggvåte gresset. Kjolen revnet stort i siden, et gapende hull lo mot meg, hånte meg med min egen mage som tunge.

Gjestene la ikke så mye til det hele og fortsatte å spise og ha det fint i sola. Her min ektemann til høyre og hans forlover til venstre. Foto: aner ikke, en av oss som var der.

Fotografen la ned kameraet, og jeg tror alle ventet på min reaksjon. – Skal vi gråte nå…? Skal vi le litt? Hvor mye følelser skal vi legge i dette, egentlig? Jeg klarte heldigvis å se humoren i det, feide det bort foran de andre, men kjente samtidig en mini-panikk vokse i meg
- for det var et faktum at jeg ikke fikk igjen glidelåsen der kjolen hadde revnet, men jeg fikk heller ikke kjolen AV!

Vi så på hverandre, på den nakne huden min der det skulle ha vært tøy. Ok, hva gjør vi nå? Akkurat da var jeg glad for at vi hadde et lite bryllup. Det var ikke hundre gjester rundt meg, men bare noen familiemedlemmer som spiste lunsj på verandaen.

En fotograf til unnsetning

På badet sto min søster og svigermor og roet meg ned mens min ettertenksomme sønn på da fire år lurte veldig på hva som foregikk. Redningen ble fotografen Maria. Tydelig og selvsikker ba hun svigermor hente nål og tråd før hun med stødig hånd sydde kjolen igjen, direkte på meg. Og den satt bom fast!

Hele den “sy-scenen” på badet må jo ha vært fantastisk å se fra utsiden - skulle ønske jeg hadde noen profesjonelle bilder av det øyeblikket der <3

Da jeg skulle skifte til den andre kjolen før middagen, var jeg pent nødt til å finne frem en saks og KLIPPE OPP kjolen for å komme meg ut av den.

Vet du hva jeg skulle ønske da … ?

At en fotograf var der! Tenk så sjukt kule og unike bilder det kunne ha blitt der jeg sto på hotellrommet for meg selv og klippet opp min egen brudekjole.

Som bryllupsfotograf selv, lærte jeg mye av denne hendelsen

På mange måter var det fint at brudekjolen revnet på bryllupsdagen. Jeg fikk for eksempel igjen alt det kjolen hadde kostet, uten at det ble den helt store krisen for min del. Jeg hadde en kjole til som jeg uansett hadde tenkt å bruke, så det gikk jo veldig fint alt sammen.

Nå som jeg selv er blitt bryllupsfotograf, er jeg ekstra oppmerksom på det som faktisk skjer i bryllupet: følelser, hendelser som er litt utenom det vanlige, overraskelser eller uforutsette ting, i tillegg til alt det andre “normale”.

Det ble mange fine bilder av dette brudeparet da de skjærte opp kaken. Smilende og pene. Men akkurat dette bildet er en av mine absolutt favoritter! Sjekk det blikket han sender henne, sjekk personligheten deres som stråler ut av det hele! Lekenheten, latteren, kjærligheten og lettheten! Foto: Marte Bjørgum

For slik er jo livet! – Det blir ikke alltid akkurat som vi har sett for oss. Av og til skjer det noe som rokker ved hele planleggingen av bryllupet, eller biter av det. Kanskje hylgriner ungene, fulle av forventning, sukker og underskudd av søvn, kanskje søler noen øl utover hele bryllupskaka (Ja, det har skjedd, og jeg var den som fikk jobben med å pynte kaka på nytt …) eller kanskje så revner brudekjolen…

Det er superskummelt å gå oppover midtgangen når alle ser på deg! Ikke rart at en vil gjemme seg litt da. Og slik var det, og slik vil hun nok huske akkurat denne følelsen. Men det er også et godt minne som hun som voksen kanskje ikke vil være foruten. Det sier mye om hennes personlighet og at hun setter grensene for seg selv. Jeg liker det!

Sånn er livet - herlig uforutsigbart med sine krappe svinger, nedover og oppoverbakker, for å kjøre litt klisjeer … Hadde alt bare gått på skinner, vært strålende og “instagramvennlig” hele tiden - hadde ikke det vært dørgende kjedelig?! Uten disse kontrastene med det uforutsette som skjer oss hele tiden, hadde livet med de fineste stundene, de stundene som faktisk er idylliske, blitt matt.

Poenget: JEG VIL HA BILDENE!! Jeg VIL ha bildene av tårene, latteren, det uforutsette, den ødelagte kjolen, saksa som snitter opp en brudekjole på selve bryllupsdagen, kaka som blir pyntet på nytt av en bryllupsgjest etter at noen sølte en hel øl på den, ungene som hylgriner opp midtgangen eller kaster pynteblomster på bryllupsgjestene … for det er nettopp akkurat slik dagen var!

Kata-Linn ammer datteren samtidig som hun går til brudebildeshooten, mens en av brudepikene bærer sløret hennes … for en nydelig situasjon! FOTO: Marte Bjørgum

Mat må man ha, uansett hvilken dag det er eller hva man nå enn gjør! FOTO: Marte Bjørgum

Ikke så lett å spise mat når det er så mye spennende som skjer rundt om kring … FOTO: Marte Bjørgum

Det handler ikke om å drite ut noen om noe negativt skjer: – Jeg tar selvfølgelig ikke opp kameraet når gamlemor besvimer under vielsen (det har jeg vært med på - det gikk bra, men hun ble hentet med ambulanse før vielsen kunne fortsette…).

Men jeg vil ikke legge vekk kameraet når brudeparet snubler i hverandres armer og ligger langflate og ler oppå hverandre i en åker (Det har skjedd!) eller når ungene blir hysjet på i kirka, - og hysjer strengt tilbake! (Det også har jeg fine bilder av, men får ikke lov til å dele).

En viktig anmerkning er å nevne god kommunikasjon. Jeg og brudeparet blir kjent, og vi snakker mye sammen i forkant den store dagen. Noen vil ikke at jeg skal ta så personlige bilder, og dette vet jeg om før bryllupet!

Livet skjer - og la oss nyte det i sin helhet